Maria er på vei til Tofterøy. Hun vet ikke hva som venter henne der. Vil familen til Ivar ta imot henne, eller vil de sende henne bort? Hun vet at hun trenger Ivars hjelp, men vil han fortsatt være hennes venn?
Og hva er det som feiler henne egentlig? Hun er
sikker på at hun er blitt syk.
Alt
syntes svart for Maria. Det eneste hun hadde ønsket seg, var å få gifte seg med
mannen hennes hjerte – og skjebnen – hadde valgt. Ranald … Hun forsto nå at alt
hadde vært forgjeves – han ville ikke ha henne. Til det hadde hun såret ham for
dypt. Hun var alene i verden. Alene og fortapt …
LES OGSÅ: Slik skapte Torill serien om Maria
LES OGSÅ: Slik skapte Torill serien om Maria
«Ranald!»
hylte hun mot vinden, som rev og slet i hår og klær. «Hvordan kunne du gjøre
dette mot meg? Jeg hater deg! Hører du? Jeg hater deg!» Men det var ikke sant.
Det var ikke hat hun følte. Forbitrelse, ja. Men det var sorgen over tapet av
hans kjærlighet som fikk henne til legge seg langflat ned i den kalde, våte
lyngen og hulke. «Skal jeg aldri slippe straffen for min løgn?» vislet hun og
gjemte hodet under armene.
Ranald er på jakt etter sjørøvere, men lykken står
ham ikke bi. Han havner snart i en situasjon der han bare kan stole på seg
selv. Det finnes ingen som kan redde ham. Bortkommen, og kanskje dødsdømt
drømmer han om Maria.
Hun
ropte på ham fra drømmenes fjerne verden. Han lengtet så inderlig etter henne.
I en av drømmene hadde hun løpt ham i møte, livredd. En ulv løp etter henne med
glefsende kjeft. Beistet nådde henne snart igjen, hugget etter beina hennes.
Hun skrek. Ropte navnet hans. Han ville redde henne. Famlet etter sverdet som
ikke var der, lette desperat etter pistolen som han hadde forlagt. En mørk
stemme hveste i øret hans: «Du er fortapt, Ranald Sinclair!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar